– Jeg kom meg greit ned i badekaret, men hvordan i alle dager skal jeg komme opp igjen?
Tor Åge Bringsværd har skrevet bok om å bli gammel. Vi snakker med ham om alt mulig annet.
– Det var tilfeldig, som alt annet her i livet. Jeg ønsket meg ut av Oslo i mange år. Synes det er et forferdelig sted. Jeg er ikke urban, det ser jeg på som et skjellsord, sier forfatter Tor Åge Bringsværd.
Videre følger en historie full av kjærlighet til tettstedet Hølen i Vestby, Akershus. Om brennevinsutsalget som forfatter Nils Kjær kom langveis fra for å besøke og Sigrid Undset nøt godt av da hun leide et rom på stedet. Og om hvordan Bringsværd ser fylkes- og kommunesammenslåingene som nå pågår som en arv etter Vidkun Quislings kommunereform.
– Når jeg treffer høyrefolk har jeg stor glede av å kunne si at de har fulgt et godt eksempel. De fører jo Quislings tanke og tradisjon, så stå på! Det er framskritt.
Det er lett å la seg begeistre når vi møter forfatteren av alt fra elskede barnebøker om sjøormen Ruffen, eller Karsten og Petra – til science fiction for voksne, biografier og sakprosa. I huset der han og kona hans, Else, bor er trepanelet i hvert rom malt i en ny, frisk farge. Turkis, oransje, gult. Utenfor er hagen, og gjennom den renner en elv som blinker i vårsola.
Et stykke gjennom hagen står en grensestein, og bak den ligger enda et lite hus. Det er fylt av bøker, og alt mulig annet også: små elefantfigurer, hinduistiske gudeskikkelser, filmer, skjell, og what not. Det er her Bringsværd jobber. Det er hit han pendler, som han sier, over grensa mellom Hølen og Son. Hvis han går mellom de to husene nattestid, kan han se stjernehimmelen. Og han kan pisse bak huset. Sånne gleder har man ikke i hovedstaden.
Tekst: Live Lundh.
For bokmagasinet Bøker til Vårt Land, 2019.