I boligfeltet hvor jeg vokste opp var vi mange barn på samme alder som ofte lekte med hverandre og utforsket nabolaget. Og i enden av gata gikk det en sti inn i en skog. Stien gikk brått nedover og kantene på hver side ble høyere og høyere, og alle trærne skygget for sola så det ble mørkere og mørkere også. Og i bunn av bakken var det en gammel grunnmur som var fylt med vann. Veldig skummelt. Vi kalte den vesle skogen for dypeskogen fordi den startet med en sti ned en bratt skråning. Nå, rundt 20-22 år etter at vi var litt redde for å gå dit, er vi ofte på tur der. Og nå med hundene som turkamerater. Og skogen er slett ikke like mørk og skummel, og det lille vannet som en gang var så stort er heller ikke så stort, men stien ned er fortsatt like bratt!