Kategori: Diverse
Turbandagen
Lørdag 22. april var det Den Norske Turbandagen i Oslo. «Vi knytter turbanen. Turbanen knytter oss».
Det bor rundt 5000 Sikher i Norge. Du har kanskje sett dem, de som går med turban på hodet.
Turbandagen opplyser at en sikh er en person som tror på at alt og alle i universet er en del av den samme kraften. Sikher mener at denne verdensomspennende kraften har skapt mennesket perfekt nok. For å markere dette velger de fleste sikher å ikke klippe seg. Det uklipte håret symboliserer aksept for at mennesker er skapt i Guds eller naturens vilje.
Turbanen har historisk sett vært forbundet med høyklassen i India. Sikhene mente at alle klasser hadde rett til å føle seg kongelige, og introduerte et likehtsprinsipp som kontrast til det indiske kastesystemet.
En sikh bærer derfor turbanen som en krone og sikter mot å leve etter opphøyde verdier, opplyser Turbandagen. Det innebærer å elske alle, beskytte de svake, være solidariske, ærlig og ydmyk.
Og Turbandagen mener at alle bør få lov til å føle seg litt konge en gang i blant. Eller dronning. Derfor har de arrangert turbandagen i Oslo flere år på rad.
Spikersuppa i sentrum var stappfull av folk lørdag ettermiddag. Hundrevis, tusenvis stod i kø for å få sin egen turban på hodet. I tillegg fikk man indisk mat og søtsaker.
Turbandagen er en super anledning til å få vite mer om menneskene vi har sett med fargerike hodeplagg, men kanskje ikke vet så mye om.
Sikher kan være både menn og kvinner. Mennene heter Singh (løve) til etternavn og kvinnene heter Kaur (prinsesse). Grunnen til at alle sikhene har like etternavn er at guruene ønsket å fremheve konseptet om likestilling i et India som delte mennesker inn i et sosialt hierarki basert på kaste.
Dypeskogen
I boligfeltet hvor jeg vokste opp var vi mange barn på samme alder som ofte lekte med hverandre og utforsket nabolaget. Og i enden av gata gikk det en sti inn i en skog. Stien gikk brått nedover og kantene på hver side ble høyere og høyere, og alle trærne skygget for sola så det ble mørkere og mørkere også. Og i bunn av bakken var det en gammel grunnmur som var fylt med vann. Veldig skummelt. Vi kalte den vesle skogen for dypeskogen fordi den startet med en sti ned en bratt skråning. Nå, rundt 20-22 år etter at vi var litt redde for å gå dit, er vi ofte på tur der. Og nå med hundene som turkamerater. Og skogen er slett ikke like mørk og skummel, og det lille vannet som en gang var så stort er heller ikke så stort, men stien ned er fortsatt like bratt!
Geiranger
For noen dager siden var jeg på reportasjereise til Geiranger i Møre og Romsdal. Det var en fantastisk tur. Jaggu er det fint her i landet! Selve jobben jeg var på var litt kjedelig, rent bildemessig, så jeg skal ikke legge ut mange bilder fra den. Det var et politisk møte. Men journalisten jeg reiste sammen med og jeg fikk heldigvis noen timer vi kunne bruke til å være turister. Her er noen bilder fra Geiranger og områdene rundt. Har du ikke bestemt deg ennå for hvor du vil reise på somerferie i år, ta deg en tur hit da vel! Trenger ikke å reise til utlandet for å få gode reiseopplevelser.
Først et bilde fra jobben jeg egentlig gjorde i den vakre bygda.
Fra venstre er assisterende fylkesrådmann i Møre og Romsdal, Willy Loftheim, ordfører i Molde Torgeir Dahl (H) og varaordfører i Molde Frøydis Austigard (V). Helt til høyre er direktør for Fjordsenteret i Geiranger Katrin Blomvik. Her er de på en vandring i de nye trappene langs fossen og elva som renner gjennom Geiranger. Absolutt verdt en tur.
Her ser du Geiranger fra utsiktspunktet ved Hotel Utsikten. Der var for øvrig her jeg bodde. Et lite, men veldig sjarmerende hotell med fantastisk utsikt.
Fjordsenteret er forholdsvis nytt. Det er et senter med historie og informasjon om Geiranger og dens natur. Det er også laget en trapp fra dette senteret og nedover langs elva og fossen ned til fjorden.
Båtrafikk og da særlig cruisebåter er et vanlig syn i Geirangerfjorden. Hvert år kommer det massevis av skip inn i fjorden. De ankrer opp og blir en dag eller to før de reiser videre. I bygda bor det 230 fastboende, men i løpet av en sommer er det mange tusen innom og bygda lever virkelig. At de store skipene kommer inn fjorden og besøker bygda har både positive og negative sider. Blant de positive er jo selvsagt liv og røre i bygda, og det lokale næringslivet overlever, men et av de negative er forurensingen. De store skipa går opfte på tomgang for å holde skipene i gang. Og som du kan skimte her så ligger eksosen enkelte ganger som et lokk over bygda.
Skipene er selvsagt for store til å kunne legge til en kai i bygda, så de ankrer opp ute i fjoren, og mindre båter går hele dagen til og fra skipene med evntyrlystne passasjerer.
Det er veldig mye busser i bygda. Lørdag for en uke siden var det opp mot 90 busser i trafikk gjennom den lille bygda. Det kan by på utfordringer, men det gikk overraskende bra, så vidt jeg kunne se hvert fall. Sjåførene er veldig hensynsfulle langs de svingete veiene. Noen andre kjøretøy som det myldrer av langs veiene og campingplassene er bobilene. Fra alle mulige land.
Sjarmerende gamle hus langs fjordkanten.
Her er utsikten fra restauranten på Hotel Union som ligger i bygda.
Ta deg en hvil utenfor Fjordsenteret.
Fra blant andre Fjordsenteret kan du leie deg en grønn og miljøvennlig skuter. På den måten kommer du deg kjapt til og fra bygda nede ved fjorden og opp bakkene til hotellet.
En av de mange aktivitetene du kan gjøre i Geiranger er å bli med ut på en båttur i en båt som den til høyre.
Båthavna med fritidsbåtene ligger idyllisk til mellom fjellene. Cruisebåt-turistene kan ikke klage på beliggenheten de heller.
Her ser du et glimt fra trappa som går fra Fjordsenteret og langs elva ned til fjorden. Her er fossen. I bakgrunnen kan du se Hotel Union.
Hvis du har bil anbefaler jeg at du tar deg en kjøretur i områdene rundt. Her er jeg på vei over en gammal bru kalt «Knuten» like utenfor Geiranger i retning Djupvatnet.
Her fra Dalsnibba, 1500 meter over havet.
De svingete veiene på vei opp.
Det er flere utsiktspunkt langs veien. Turistbussene stopper ved de største og passasjerene får fem minutter på og skaffe et minne fra turen.
Oppe i lia så vi denne gamle gården. Den så forlatt ut. Men det kan også se ut som om det er bygget en hytte i nyere tid ved siden av. Vi så ingen vei dit. Men det er trolig en sti.
Kollega Tone tok bena fatt og forsøkte om komme frem til gården. Men elva viste seg og være for stor til å kunne passere. Kan du se henne?
Her er vi ved Djupvasshytta 1038 meter over havet. Her var det kun noen få plussgrader og isen og snøen lå fortsatt på vannet og langs fjellsidene.
Her er Dalsnibba. 1500 meter over fjorden. På en klar dag kan du se ned til Geiranger. Et flott skue.
Til sist kommer noen bilder av Rosekyrkja. Den beskriver seg selv som » Enkel utenpå og overveldande innvendig». Kirka ligger langs hovedveien gjennom Stordal kommune, og er en den av Stordal bygdetun. Kirka er åttekanta og har et lavt tårn på midten. Rundt den er en mur av rullestein, gamle gravsteiner og rustne krosser. Går du inn vil du få en spesiell opplevelse. Det å en stavkirke der, trolig bygget på 1300-tallet. Sent på 1700-tallet var kirka gammal og nær ved å falle sammen. Prest Ebbe Carsten Tønder satt seg ned og tegnet en ny kirke som stod ferdig i 1789. Det er den som står der i dag. I oppreisningen av ny kirke ble det brukt mange deler fra den gamle stavkirka. Krusifikset, døpefonten og lysekrona er noe av det som er igjen fra den gamle kirka. I 1799 kom maler Vebjørn Hammersbøen fra Hallingdal sammen med læregutten sin Anders Reinholt. De rosemala kirka, hele kirka. Så og si ingen flater inne i kirka blei spart. De mala ikke bare blomser, men også mennesker og dyr. Det er kanskje det som gir størst inntrykk. Engler, Jesus, disipler og andre er tegnet og fargelagt på veggene og i taket. Er du i nærheten bør du absolutt ta en stopp ved denne kirka. Kilde: Fortidsminneforeningen, avdeling Sunnmøre.
Croftholmen
Møøø og, og breek?
København
Turist i egen by
For litt siden hadde jeg besøk fra Amerika. De ville gjerne se litt av Oslo. Vi hadde bare noen timer på oss, så vi gikk en tur rundt i sentrum og kikka på blant annet Tjuvholmen og operaen. Noen dager senere tenkte jeg på hva er det turister i Oslo egentlig blir guidet til å se og oppleve?
En ting jeg selv har gjort når jeg kommer til nye byer er å ta en guidet busstur. Det er en kjapp og grei måte og skaffe seg oversikt over byen man besøker. En såkalt hop on hop off busstur.
Så, jeg tok meg rett og slett en tur på de røde dobbeltdekkerne som brummer rundt i Oslo. 150 spenn for en drøy time. Jeg er jo mørk i luggen så jeg kunne fint ha vært en utenlandsk turist. Jeg gikk derfor og kjøpte bilett og fikk øvet meg i engelsk samtidig.
På setet ved siden av meg satt en liten gutt fra Bergen som var på besøk hos tanta si i Oslo og han spurte tanta si hvor mannen (meg) var fra. Hun kikket og svarte at hun tippet han var fra Spania eller Frankrike. Men nok om det, her er noen bilder jeg tok gjennom ruta på bussen. Bussen kjører ruta si og har 17 stoppesteder underveis og man kan gå av og se på et museum eller andre ting, og så gå på igjen senere. Det kommer en buss til hvert stopp hver halvtime. Og velger man å ta en slik guidet tur er det dette man får se.
De fleste går kanskje på bussen ved Oslo rådhus. Her ligger også turistkontoret og der får man kjøpt biletter. De varer i 24 timer. Slik ser altså en hop on hop off buss ut.
Gammel og ny arkitektur ved Christiania Torv.
Ombord i bussen får man utdelt ørepropper og man kan få en guidet tur på fem, seks forskjellige språk. En tur forbi Akershus festning med litt historiske fakta hører med. Turen går via horegata, men det hører man ingenting om fra guiden.
Bussen gjør et kort stopp ved cruisekaia, og du kan få et kjapt glimt av rådhuset.
Man får også sett det gamle havnelageret, hvor både Dagbladet og NTB Scanpix har lokaler i dag.
Den nye operaen kan man også se.
Den nye bydelen ved Bjørvika, Barcode.
Til og med byens høyeste hotell kan man beskue fra bussetet.
Byens største blomstermarked på Stortorvet.
Man får også se den ene siden av Stortinget.
Tilbake ved Oslo rådhus, men bare en kjapp tur forbi på grunn av enveiskjørte gater.
Bussen gjør et kort stopp på Karl Johan og da får man sjans til å se kåken til Kongen.
Er man riktig så heldig kan man få øye på andre turister som bruker beina for å se byen.
Kikker du nøye etter kan du få med deg Ibsen museet i det du suser forbi i Henrik Ibsensgate.
En av byens fineste gater, Bygdøy Allè.
Man kan også se hvordan oslotrafikken siger frem.
Skoleklasse på tur ved Majorstuen.
Kvinner med paraply ved Frognerparkent. Jeg går ut i fra at kvinnene ikke befinner seg her til en hver tid, men bare gikk en tur i området. Bussen gjør et kort stopp ved parken, og man kan gå av og ta seg en tur å kikke i «porno-parken» som en ecuadorianer jeg møtte kalte den for.
Fra Majorstua går turen ut til Bygdøy og man kan se gården og kuene til Kongen.
Fremme ved Frammuseet og Kontikimuseet snur bussen. Her kan man også ta båt tilbake til sentrum.
På Bygdøy har man også muligheten til å besøke Vikingmuseet. Man kan også hoppe av og ta en tur i Folkemusset som ligger like ved.
Kjører man forbi Kongsgården til rett tid kan man se Kongens menn og kvinner i uniform.
På vei tilbake til sentrum kjører bussen på E18 og man kan se på alle båtene som de rike Osloboerne har, men ikke bruker.
Og vips, etter en drøy time, er man tilbake i sentrum og bussturen er over.
Jeg veit ikke jeg, om det var så mye interresant å se på turen. Men billetten koster 150 kroner og er gyldig i en hel dag, så det er en grei måte og komme seg rundt på. Og hvis man vil se på museer og andre turistattraksjoner så kan man jo bare hoppe av og hoppe på igjen. I grunn litt merkelig at bussen ikke gikk opp til Holmenkollen, men det tar kanskje for lang tid. Det opplyses for øvrig om, ved stoppet Frognerparken, at man kan ta t-banen opp til hoppbakken.
En helt grei busstur.
Hva pleier du å gjøre når du kommer til en ny by og ønsker å gjøre deg kjent? Tar du en busstur, har du kart og går til fots, eller har du kanskje noen andre metoder?
The streets of Oslo
Haarlem
Langesund
Brannvesenets grunnkurs
Sist helg fikk jeg være med på en brannøvelse i Bamble. Alle brannmannskaper må ha formelle godkjente utdannelser, også deltidsmannskap (tidligere frivillige mannskaper). Og det er selvsagt bra. Bamble kommune og deres brannvesen er vertskap for kursing og utdanning av deltidsstyrker rundt om i Telemark. Lørdag arrangerte brannsjef Morten Meen Gallefos grunnkurs for mannskap fra Porsgrunn og Brevik brannvesen, Midt-Telemark brannvesen (Bø, Nome og Sauherad), Skien brannvesen ved 110-sentralen, industribrannvesen (Herøya og Rafnes) og for sine egne men fra Bamble brannvesen.
Øvelsen hadde tre objekter som skulle brennes ned. Et hus og to mindre anneks/uthus som hørtee til. Under øvelsen gikk mann gjennon tre stasjoner. Den ene var å trene på å bruke skjøreslukkeren. Et nytt spesialverktøy som sptrøyter vann nesten gjennom alle salgs materialer. Den er svært effektiv og man får slukker branner raskt. Neste stasjon var å gå inn i hus med full overtenning. Og siste øvelse var røykdykking. Rundt 25 mann var i sving lørdag og fikk virkelig kjørt seg. Siste post for øvelsen var å brenne ned huset. Grunneier skal bygge opp en nytt leilighetsbygg på tomta.
Brannsjef Morten Meen Gallefos i Bamble brannvesen.
Jeg forsøkte meg også på en liten video. Trykk på linken under så skal filmen åpne seg i et nytt vindu. (Trykk på linken en gang til i det nye vinduet, så tar det noen sekunder før den starter. Skal finne en bedre løsning hvis det blir flere videoer)
Melodi Grand Prix 2013
Sist lørdag var det finale i Melodi Grand Prix, MGP, i Oslo Spektrum. Som de fleste har fått med seg var det trønderjenta Margaret Berger som vant og skal representere Norge i den internasjonale finalen i Malmö i mai.
Her er noen av bildene jeg tok under MGP sirkuset.
Adelèn var den yngste deltakeren. Hun sang «Bombo.
Og slik su hun ut da hun ble ropt opp som en av gullfinalistene.
Emil hadde mange fans i salen. Etter sending fikk han plakatene de hadde laget.
Årets programledere var Jenny Skalvlan og Erik Solbakken.
Lucky Lips med bluegrass låta «Sweet and heavy».
Margaret Berger var forhåndsfavoritt og stakk av med seieren.
Margaret er glad for å ha blitt ropt opp som siste artist ut i gullfinalen.
Trønderjenta stakka v med seieren med Adelèn på en andreplass.
Fjorårets vinner, Toji, underholt også på scenen.
Er du enig i at Margaret hadde den beste låta? Hvem var din favoritt? Og hvem tror du vinner i Malmö 18 mai?
Bangladesh
Det er seks år siden jeg var i Bangladesh. Det varme, flotte, men fattige landet gjorde store intrykk. Her er noen av bildene jeg tok mens jeg var der i januar-februar 2007.
Trafikken. Alle bussene, bilene, syklene, ricshawene (staves det slik, tro?), menneskene og lydene. Alt var et eneste stort kaos. Men artig var det, å vandre gatelangs å se hvordan hverdagen i millionbyen Dhaka fortonet seg.
Dette bildet er fra en av de første dagene jeg var i Dhaka. Siden jeg er mørk i luggen ble det ikke så mye oppstyr når jeg gikk gatelenags. Jeg fikk stort sett gå i fred og fotografere. Mine medstudenter med lange blonde lokker derimot, de fikk fort en hel haug med folk vandrende etter seg.
Et av mine fotoprosjekt, Dhallywood, var litt i utkanten av sentrum. Og like i nærheten gikk toglinjene inn og ut av byen. Langs skinnene bodde det masse folk, og de hadde skinnegangene som sin faste vei.
Det var også mange marked rundt forbi i byen. Her fra et matmarked i de fattige delene av hovedstaden Dhaka.
Mens vi var det oppstod det opptøyer. Urolighetene varte i noen dager, og presidenten beordret til og med portforbud et par døgn. Men vi følte oss ikke utrygge. Her fra en studentdemonstrasjon hovr man krevde bedre rettigheter for kvinner. Dama på bildet var en av lederne.
Politiet var møtt opp i hopetall. Med godt med utstyr fikk de slutt på urolighetene. Her blir en av lederne for demonstrasjonen tatt av politiet og satt inn i politibilen.
Telenor er som kjent også stor i utlandet, og aller helst India. Men også i Bangladesh er logoen deres et kjent syn. Grameenphone heter de i Bangladesh.
Mitt første fotoprosjekt i Dhaka var å flge arbeiderne som jobbet ved elvebredden. Her er det menn og kvinner som værer sand og stein fra lastebåtene og opp på land.
I en stotby som Dhaka er det mye folk. Også mange barn naturligvis. Det er veldig stor fattigdom i byen, og landet for øvrig. Noe av det som kanskje gjorde størst inntrykk var fattigdommen og det å se at så mange barn vokste opp i slike forhold. Men tross at de ikke hadde penger, ikke bodde i fancy hus og så videre, så det ut til at barna var ved godt humør, og de litt større barna tok seg godt av de minste.
Her fra en liten landsby utenfor hovedstaden. En spillebule hvor barna koste seg med spill og moro.
Denne vesle karen var med mamma og pappa på job ved elvebredden. Foreldrene jobet hele dagen, og den lille gutten måtte klare seg selv mens foreldrene var på jobb.
Ballongbilen
Oslo 12.01.2013
Gatelangs i Oslo en lørdag ettermiddag.
Ny rundkjøring ved Aleksander Kiellands plass.
Fugl i buskene langs Waldemar Thranes gate.
Solnedgang ved St.Hanshaugen krysset.
Hustak sett fra Stensparken mot St.Hanshaugen.
Stein på en høyde like ved Stensparken.
Foreningen av Tolvte januar holt demonstrasjon mot regjeringens politikk overfor asylbarna. Rundt 1000 mennesker var møtt frem melder aftenposten.
Denne vesle krabaten var på tur i Karl Johan. Kanskje hans første tur?
125 år
I helgen feiret frikirka i Porsgrunn 125 årsjubileum. Koret Credo.
Miljøgate
Beboerne på Osebakken i Porsgrunn ønsker å gjøre hovedveien gjennom boligområdet til en miljøgate hvor barna kan ferdes trygt. Her har velforeningen en aksjon hvor de holdt apell.
Rosa rådhus
I helgen var Porsgrunn rådhus farget rosa. Hensikten var å sette oppmerksomhet på brystkreft.
Auksjon
Her om dagen var jeg på auksjon i Porsgrunn. Der møtte jeg Lars Haugan fra Morgedal. Han kjøpte denne lille blå plastbåten som het «Stjern». Den ga han 650 kroner for. Båten skal han gi til sønnen sin på 8 år.
Lars tok båten på ryggen og bar den over gata og bort til bilen.
Dette skrev jeg i Varden.